Datteren min kom aldri hjem fra skoleballet – Elleve måneder senere ble jeg hvit som et spøkelse av det jeg ved et uhell fant gjemt inni sønnens saccosekk.

skal jeg ikke,» sa jeg.

Rose mumlet lavt.

For første gang rakte jeg ikke ut en hånd som om kjærligheten ga meg retten.

Spurte jeg.

«Kan jeg møte henne?»

Livia så på Mitchell. Han nikket, men hun tok et øyeblikk før hun gikk frem.

«Hun heter Rose,» sa hun og la babyen i armene mine.

Jeg så ned på barnebarnets lille ansikt.

«Hei, Rose,» hvisket jeg. «Jeg er Camila. Bestemoren din.»

En uke senere ringte jeg Livia.

«Ville det vært greit med middag hjemme hos oss?» spurte jeg. «Du kan