hennes.
«Elsie,» sa jeg.
«Jeg vil ikke ha unnskyldninger.»
«Du får ingen.» Jeg tok hendene hennes før hun kunne trekke seg unna. «Hør godt etter. Faren din er her. Han har vært her hele natten. Han ordnet dette. Han kontaktet Mason.»
Rektorens munn snør seg sammen.
Masons mor gispet.
Hviskingen ble skarpere.
Elsie stirret på meg som om gulvet hadde forsvunnet under henne.
«Nei,» hvisket hun.
«Ja,» sa jeg. «Han trodde dette var den eneste måten å få en sjanse til å snakke med deg på.»
Ansiktet hennes krøllet seg
