Hun gikk bare fremover, skritt for skritt, helt til hun sto foran dommerbenken, tvillingene fortsatt holdt hendene hennes, deres stille tilstedeværelse resonerte på en eller annen måte høyere enn noen ord som kunne fylle rommet.
Dommeren banket lett med klubba.
«Frue, De er sen,» sa han med en avmålt, men bestemt stemme.
Han så opp, og det var ingen spor av tårer, ingen skjelving, ingen nøling, bare noe fast og ubøyelig.
«Jeg er her, Deres ærede,» svarte hun rolig. «Og de skulle også vært her.»
Vanessa lo igjen mykt.
«Det
