gang.
«Nei,» sa jeg. «Det kan jeg ikke gjøre.»
«Du må,» insisterte han forsiktig. «Vær så snill. La meg gjøre noe.»
Jeg trakk meg tilbake, bare litt. «Nei, sir. Bare ta vare på deg selv og legg det et trygt sted.»
Et langt øyeblikk bare stirret han på meg. Så begynte stille tårer å trille nedover kinnene hans. De var ikke høylytte eller dramatiske. De var tårene til noen som hadde båret en tung byrde og endelig fått lov til å legge den fra seg.
«Takk,» hvisket han. «Virkelig.»
Jeg
