det ingen støvete militærmedaljer, ingen falmede familiefotografier, ingen billige møbler.
Det var overvåkingsskjermer.
Veggsafer.
En privat heis.
Et medisinsk kjøleskap som surret bak låst glass.
Jeg burde ha løpt umiddelbart.
I stedet satt jeg dryppende våt ved kjøkkenbordet hans mens han la et håndkle ved siden av meg like pent som bevis i en rettssal.
«Du vet hva Adrian gjorde,» sa jeg stille.
«Jeg vet mye mer enn det.» Han skled en tykk mappe over bordet. «Jeg vet at han flyttet ekteskapelige eiendeler gjennom tre skallselskaper. Jeg vet at moren
