men hun lar verandaen stå åpen for meg.
Jeg sitter i Walters favorittgyngestol og forteller ham om uken min, om Noah, om livet.
Noen ganger, når vinden beveger seg gjennom trærne, kan jeg nesten høre stemmen hans.
«Hvordan har broren din det?»
Og hver gang smiler jeg.
For takket være én ensom blind veteran som så klarere enn noen andre, kan jeg endelig svare slik han alltid håpet.
«Han har det kjempebra, bestefar.»
Og på en eller annen måte tror jeg Walter allerede vet det.
ommer etter ham.»
«Og late
