ikke var egentlig overrasket over måten han hadde manipulert henne på.
«Og du trodde ham virkelig?»
Margot senket blikket mot bordet, ute av stand til å se meg i øynene.
«Jeg ville desperat tro ham fordi det var lettere enn å innse sannheten.»
Den setningen såret mer enn noen unnskyldning kunne ha gjort, fordi det ikke bare var uskyld eller tåpelighet. Det var egoisme forkledd som desperasjon.
Hun stakk hånden ned i den store vesken sin og dro ut en konvolutt fylt med kopierte private dokumenter, skjermbilder av fordømmende meldinger
