å benekte dem på. Susan begynte å gråte, men det var ikke angerens tårer. De var tårer for trøsten hun hadde mistet, stoltheten som hadde knust, og erkjennelsen av at hennes egen sønn hadde brukt henne like grusomt som han hadde brukt faren min.
«Kyle,» sa jeg med skarp stemme, «jorden du kjøpte eksisterer faktisk. Den står juridisk i ditt navn. Gratulerer. Nå eier du fem tomter uten markedsverdi, i en region der reguleringstillatelsene har vært satt på vent i et tiår. Ingen kommer noen gang til å betale deg
