innså hun hvor merkelig den var.
Den var nesten en fot høy, glatt å ta på, med overflaten etset med intrikate, gjentakende mønstre som ikke virket så dekorative som bevisste. På toppen var det tynne, artikulerte fremspring – som antenner eller ledd – arrangert med foruroligende presisjon.
Det lignet ikke på noe kjent.
Ikke et verktøy.
Ikke en pynt.
Ikke noe som er ment å forstås med et blikk.
Ingen kunne forklare hva det var til for.
Da hun ga den til meg, kjente jeg det med en gang.
