ikke merket noe. Han ledet Rachel til første rad – Lilys rad – og satte seg ned, og lot henne lene seg mot ham som om hun var den sørgende ektefellen.
Brystet mitt brant. Jeg reiste meg halvveis fra stolen, klar til å dra henne bort, men faren min dro meg ned igjen. «Ikke her, Em,» advarte han stille. «Ikke under gudstjenesten.»
Pastoren snakket om Lilys varme, latteren hennes og den lille gutten hun allerede hadde kalt Noah. Jeg klarte ikke å slutte å stirre på Jason og prøvde å forstå hvordan
