jeg kunne stoppe meg selv.
Temperaturen ved bordet syntes å falle ti grader. Mors hånd fløy til halskjedet hennes, hennes nervøse tenner. James beveget seg ukomfortabelt mens Tyler studerte vannglasset sitt med plutselig fascinasjon.
Vi klarte å navigere gjennom resten av lunsjen med overfladisk samtale, men spenningen forble følbar. Da vi forberedte oss på å dra til ettermiddagens avslutningsmottakelse på campus, annonserte faren min at han hadde bestilt middagsbord bare for familien vår på Laurel Heights, den dyreste restauranten i Berkeley.
«Vi trenger familietid», sa han i en tone som
