korte glimt av hvem hun pleide å være – øynene hennes lyste av spenning.
Men hjemme gjentok hun den samme setningen hver gang faren min kritiserte meg.
“Faren din mener det godt.”
Selv når han behandlet et A-minus som en fiasko.
Selv når han hånet mine interesser.
Selv da han gjorde det klart at jeg ikke var datteren han ønsket seg.
Sønnene som fulgte manuset
Mine eldre brødre hadde ingen problemer med å passe inn i livet min far hadde designet.
James Richards, den eldste, var praktisk talt min fars klon.
