faktisk tok et skritt tilbake.
«Velkommen!» ropte jeg, kanskje litt for entusiastisk.
Xavier smilte usikkert og introduserte oss for Danielle, som sto ved siden av ham og så sjenert ut, med litt lutende skuldre og et lite smil om munnen.
Hun var liten, med mørkt hår og store uttrykksfulle øyne. Hun var vakker, ærlig talt, og hun så fantastisk ut ved siden av sønnen min. Men ansiktet hennes … jeg kjente det igjen umiddelbart.
Jeg fortsatte å smile mens jeg ønsket dem velkommen inn, men innvendig fikk jeg panikk av en
