var eldre,» svarte jeg.
«Med syv hele minutter.»
For første gang på flere år fikk vitsen oss til å smile.
Brevet begynte lekent, og forestilte seg våre voksne liv og ertet oss akkurat slik Nora alltid hadde gjort.
Så ble meldingen alvorlig.
«Vær så snill, ikke la meg bli rommet mellom dere.
Jeg er redd for at etter at jeg er borte, vil dere bare se det som mangler når dere ser på hverandre.
Men dere er ikke søstrene som ble igjen.
Dere er Gia og Leila.
Dere er mine
