øyeblikk.
Jeg så på ham. «Du ville få meg til å se ustabil ut.»
«Det var bare prat,» hvisket han.
«Du øvde på signaturen min.»
«Jeg kan forklare.»
«Du stjal fra moren min.»
Det knuste ham.
Sinnet jeg hadde båret på i flere måneder eksploderte ikke – det ble kaldt. Stødig. Urokkelig.
Vanessa ropte: «Han planla alt! Han sa at du aldri ville slå tilbake!»
Jeg gikk nærmere.
«Du hadde rett i én ting,» sa jeg stille. «Jeg slo ikke tilbake.»
Marcus svelget.
«Jeg forberedte meg.»
Ved soloppgang var Marcus siktet
