smil frøs som sprøtt gips.
Så kom han seg.
«Som førtifemåring?» sa han mykt, grusomt. «Mara, er du sikker?»
Claudine sukket. «Naturen kan være forvirrende i din alder.»
Lila så på meg med fuktige øyne. «Å, Mara. Jeg håper det er sunt.»
Der var det. Ikke glede. Ikke gratulasjoner. Beregning.
Victor kom nærmere. «Vi burde holde dette hemmelig til vi forstår situasjonen.»
«Situasjonen?»
Tonen hans myknet. «Du har vært stresset. Hormoner. Falske positiver. Feillest skanninger.»
Jeg smilte. «Legen hørte et hjerteslag.»
Claudines uttrykk ble hardere. «Leger gjør feil.»
«Det gjør
