var grunnleggeren. Han var dekorativ messing på en dør jeg eide.
I ti dager spilte jeg utmattet.
Jeg gråt på bad der kameraene ikke kunne se. Jeg lot Lila sitte i møter med sin selvtilfredse lille notatbok. Jeg lot Victor klappe meg på skulderen foran lederne og si: «Mara trenger hvile.»
I mellomtiden stevnet advokaten min klinikkjournaler. Privatetterforskeren min sporet opp Lila. Mitt nettsikkerhetsteam gjenopprettet slettede e-poster fra bedriftens servere, inkludert en fra Victor til Claudine.
Når Mara er erklært uegnet, søker vi om vergemål. Lilas barn blir den offentlige
