seg.
Han var fortsatt den samme egoistiske gutten som ga løfter, og så løp når ting ble vanskelige.
Så klikket en idé på plass.
Jeg stirret på ham en lang stund, før jeg senket skuldrene.
Ansiktet hans forandret seg umiddelbart. Håp erstattet skam.
«Kanskje du har rett,» sa jeg lavt. «Kanskje dette allerede har gått for langt.»
Han nikket raskt. «Akkurat.»
«Hvis Elsie får vite at du planla alt dette før hun hører på deg, løper hun.»
«Det er det jeg har prøvd å si.»
«Så la meg snakke med
