sine.
Hun kikket kort ned, så stakk hun hånden ned i vesken sin og dro ut en konvolutt, frynsete i kantene, nøye forseglet, som om hun hadde ventet på akkurat det øyeblikket.
Hun la den på bordet.
«Jeg signerte den avtalen,» sa hun sakte, «fordi jeg stolte på ham.»
Julian pustet kraftig ut og himlet med øynene.
«Her er vi …»
Men hun fortsatte med fast stemme.
«Men det er noe du har glemt.»
Advokaten rynket pannen litt.
«Ingenting mangler. Alt er tydelig dokumentert.»
Hun løftet hodet, og for første gang
