å måtte si det høyt, et navn assosiert med innflytelse, med diskret makt, med ting som ikke trengte noen forklaring for å bli forstått.
Dommeren rettet seg litt opp.
«Vance-familien?»
Han løftet haken.
«JA.»
Tvillingene strammet grepet om hendene hans.
Og så sa han noe som fikk Julians uttrykk til å forandre seg på en måte ingen i rommet hadde sett før.
«Alt du tror tilhører deg … har aldri egentlig tilhørt deg.»
Julian reiste seg brått.
«Dette er absurd.»
Men dommeren så ikke på ham lenger.
Hun undersøkte dokumentene.
Nøye.
