lyd.
Men ingen svarte.
Eleanor feiret ikke.
Hun reagerte ikke med tilfredshet.
Hun snudde seg bare mot guttene og knelte litt mens hun justerte ermet på en av dem.
«Skal vi dra nå?» spurte en av dem stille.
Hun nikket.
«Ja, kjære. Vi drar.»
Dommeren så på henne, og noe i uttrykket hans hadde endret seg.
Respekt.
«Fru Vance … denne retten anerkjenner fullt ut dine rettigheter angående barna dine og eiendelene det er snakk om.»
Han tok en pause.
«Du er fri til å gå.»
Hun nikket litt.
Så snudde
