Ordene spredte seg gjennom rommet, og alt syntes å stoppe. «Mitt virkelige navn,» fortsatte hun lavt, «er Eleanor Vance.»
Det var ikke nødvendig å gjenta navnet fordi betydningen synker inn i tankene dine. Vanessas hånd gled ut av vesken hennes, og Julians svake smil forsvant helt, fordi navnet ikke var ukjent; Det var forbundet med innflytelse, med diskret autoritet, med noe folk forsto uten forklaring.
Dommeren rettet seg litt opp. «Vance-familien?» Han løftet haken. «Ja.» Tvillingene strammet grepet om hendene hans, som om de hadde følt forandringen like tydelig som
