alle andre.
Og så sa han noe som forandret Julians uttrykk på en måte ingen i rommet hadde sett før. «Alt du tror tilhører deg … har aldri tilhørt deg.»
Julian dyttet stolen tilbake og reiste seg brått. «Dette er absurd.» Men dommeren så ikke lenger på ham; han var fullstendig fokusert på dokumentene og leste hver side med omhyggelig omhu, som om hver linje hadde mer vekt enn den forrige.
«Hvis denne informasjonen er korrekt,» sa han sakte, «så er ikke dette bare en skilsmissesak.» Han så opp igjen, uttrykket
