brent toast og sølt frokostblanding en ekte frokost.
Så banket noen på inngangsdøren. Det var ikke en vanlig banking. Den var høy. Skarp. Offisiell.
Magen min sank plutselig. Jeg gikk bort og åpnet døren sakte. På verandaen sto en politibetjent i full uniform, med et merke som glitret i morgensolen. Uttrykket hans var alvorlig og stødig.
Alt inni meg ble kaldt. Tankene mine raste gjennom hundre muligheter, hver og en verre enn den forrige.
«Evan Carter?» spurte han.
«Ja, sir,» sa jeg sakte.
Øynene hans forble låst på mine. «Vi
