etter at barna endelig sovnet, satt jeg alene ved kjøkkenbordet. Skuffenøkkelen hvilte i håndflaten min. Huset var stille, den typen dyp stillhet som får tankene dine til å føles ti ganger høyere enn de egentlig er.
Jeg kunne bare beholde den. Ingen ville noen gang få vite det. Butikken hadde ikke fungerende sikkerhetskameraer. Ingen hadde sett meg finne lommeboken. Pengene kunne bare forsvinne inn i månedsbudsjettet vårt, og ingen ville noen gang stille et spørsmål.
Kanskje den eldre mannen ville anta at lommeboken allerede var borte for godt. Kanskje han
