bare centimeter fra mitt. «Du er bare … patetisk. Du holder fast. Han valgte meg, Emily. Han valgte meg. Så hvorfor forsvinner ikke du og den byrden din bare?»
«Gå bort fra henne.»
Stemmen var ikke et rop, men det var den kraftigste lyden jeg noensinne hadde hørt. Den var dyp, resonant og bar en absolutt, udiskutabel autoritet som fikk luften i rommet til å vibrere.
Olivia frøs til, hennes selvtilfredse uttrykk oppløstes i et av sjokkert forvirring. Vi snudde oss begge mot døren.
En mann sto der. Han var høy,
