Hendene hans var rynkete og skrittene hans var langsomme, men blikket hans forble det samme: rolig, varmt, fullt av en tålmodighet han hadde lært seg gjennom flere tiår med ofre.
Det gamle huset så ikke så stort ut som det pleide å være.
Vuggene hadde forsvunnet for mange år siden.
Korridorene som en gang runget av små skritt var nå fylt med fotografier.
Ni jenter.
Ni smil.
Ni liv.
Den vårmorgenen satt Ricardo i favorittstolen sin ved vinduet. Utenfor beveget vinden forsiktig hagetrærne som han hadde plantet selv da jentene
