tilbake inn i stuen.
Logan sto ved vinduet og så ut på gaten, og holdningen hans bar den spesielle tyngden av noen som har vært gjennom noe og fortsatt er i ferd med å forstå hva det betyr.
Hun krysset rommet og la armene rundt ham.
Han stivnet et øyeblikk, slik tenåringer blir når hengivenhet kommer uventet. Så kom armene hans opp, og han holdt fast.
Han sa at han var lei seg.
Hun sa at hun visste det.
Hun trakk seg langt nok tilbake til å se på ansiktet
