med broren sin.
Han sa at han hadde det.
Hun nølte et øyeblikk ved døren. Noe lite og ordløst beveget seg gjennom henne, den typen følelse som kommer uten forklaring og forsvinner like raskt når livet ikke lar deg roe ned og undersøke det.
Hun gikk. Hun hadde ikke muligheten til å bli.
Ved middagstid var sykehuset i full gang.
Mangel på bemanning, som vanlig. Det spesielle organiserte kaoset i et medisinsk miljø der alle beveger seg raskt i flere retninger og lyden av monitorer rett og slett er bakgrunnen
