de små bekymringene jeg prøvde å le av.
En ettermiddag spurte han: «Hvordan går det med broren din?»
Jeg frøs et sekund.
Så skjønte jeg at jeg hadde fortalt ham alt.
Ikke fordi jeg skulle.
Fordi jeg stolte på ham.
“Han har en tøff uke,” innrømmet jeg.
Walter klemte hånden min.
“Han er heldig som har deg.”
De fem ordene knuste meg nesten.
Over tid begynte jeg å besøke selv når jeg ikke ble betalt. Jeg tok med kaker. Jeg satt med ham på verandaen. Noen ganger snakket vi i
