timevis. Noen ganger lyttet vi rett og slett til fugler som beveget seg gjennom trærne.
Løgnen bleknet.
Forbindelsen ble reell.
Jeg erstattet ikke hans barnebarn.
Han erstattet ikke bestefaren min.
Men på en eller annen måte ble vi familie likevel.
Så en søndag kom jeg og kjente at noe var annerledes.
Walter hørtes svakere ut. Pusten hans var tregere. Stemmen hans ristet da han hilste på meg.
“Har du det bra?” spurte jeg.
Han humret lavt.
“Å bli gammel er ikke for feiginger.”
Jeg smilte, men frykten satte seg i
