brystet mitt.
I løpet av de neste månedene falt helsen hans raskt. Sykehusbesøk ble hyppige. Å gå ble vanskelig, så umulig.
Likevel ville han ha meg der hver søndag.
En ettermiddag, mens jeg justerte teppet hans, rakte han hånden min.
“Vet du noe?” sa han stille.
“Hva?”
“Du forandret mine siste år.”
Tårene fylte øynene mine.
“Nei, Walter,” hvisket jeg. “Du endret min.”
Han smilte.
Ingen av oss trengte å si mer.
Tre uker senere ringte Linda.
I det øyeblikket jeg hørte stemmen hennes, visste jeg det.
“Han er borte.”
