Jeg var seksten år da jeg fødte.
Seksten – livredd, skamfull og overbevist om at livet mitt allerede var over før det egentlig hadde begynt. Foreldrene mine håndterte alt stille. Papirer ble signert. Avgjørelser ble tatt. Jeg sa til meg selv at det var den eneste måten. Jeg sa til meg selv at hun ville få et bedre liv uten en redd tenåringsmor som ikke hadde noe å gi.
Den dagen jeg forlot sykehuset uten henne, følte jeg noe rive inni meg – men jeg begravde det. Jeg måtte. Jeg var fast
