var spredt overalt. Ultralydbildene lå på kommoden. Farens innrammede bilder lå med forsiden ned. I skapet var morens klær skjøvet bakerst, mens Ambers garderobe tok opp mesteparten av plassen.
Det var ikke en midlertidig situasjon. Det var et oppkjøp.
Jeg ringte advokaten min, Mark.
«Trusten er endelig, ikke sant?» spurte jeg. «Er jeg fortsatt den eneste forvalteren, og er foreldrene mine begunstigede?»
«Ja,» sa han. «Hvorfor?»
«Og er det noen andre i huset som bare er der som gjest?»
«Nøyaktig. Mindre enn tretti dager uten leieavtale? De er gjester. Hvis
