så livredd ut. «Vi ville bare hjelpe. Amber sa at babyen trengte plass.»
«Hovedsoverommet i første etasje?» sa jeg lavt. «Det som er designet slik at det ikke er behov for trapper?»
Så snudde jeg meg tilbake til Amber.
«Du dyttet to syttiåringer ut av rommet deres slik at du kunne ta henne med.»
Amber sluttet endelig å late som hun var søt. «Det er bare midlertidig. Jeg er gravid. Jeg trenger det badet. De bruker det knapt.»
«Det er huset deres,» sa jeg.
«Det er familieeiendom,» glefset hun. «Kyle
