og så på oss som om hun hadde oversikt over en vanskelig oppgave. «Vi har en veldig stram tidsfrist, så rommet trenger denne planen for det endelige bordet innen middag i dag.»
Faren min nikket og holdt oppmerksomheten festet på listen, som om papiret var tryggere enn å se på meg. «Kommer du til seremonien i kveld?» spurte han uten å heve hodet.
«Jeg er her for deg, pappa,» sa jeg til ham.
Kjeven hans strammet seg som om han ville si mer, men ordene syntes å dø hen før
