Jeg kom hjem for å sitte stille på bakerste rad under farens veteranseremoni, mens stemoren min smilte: «Hun har allerede forlatt marinen» – så kom en mann i hvitt inn i den fullsatte salen, ignorerte

lyden av latteren hennes mens hun gikk mot kjøkkenet. «Hun klarer bare ikke å fullføre noe hun starter på, og det er ærlig talt en slik forlegenhet for familien.»

Jeg verken korrigerte henne eller forsvarte handlingene mine, for jeg hadde ikke kommet tilbake til byen for å starte en krangel. Jeg hadde kommet hjem for å la henne snakke, helt frem til det øyeblikket hun sa feil ting foran den riktige uniformen.

Delstaten Georgia ser harmløs ut etter år borte. Jeg kjørte forbi de samme lange strekningene med motorvei og