Jeg kom hjem for å sitte stille på bakerste rad under farens veteranseremoni, mens stemoren min smilte: «Hun har allerede forlatt marinen» – så kom en mann i hvitt inn i den fullsatte salen, ignorerte

de samme furutrærne som grenset til de perfekt velstelte plenene fra min ungdom.

Bilradioen fant den lokale countrystasjonen på egenhånd og oppførte seg som om den husket nøyaktig hvor jeg hørte hjemme. «I kveld i Legion Hall», sa hallomannen, «skal vi hedre den mangeårige beboeren Robert Montgomery for hans mangeårige tjeneste.»

Det føltes rart å høre farens navn nevnt med så stor respekt, med tanke på spenningen som ventet meg hjemme. Jeg burde nok ha bodd på et motell i nærheten for å unngå dramaet helt.

Jeg kunne ha sneket