stuen min som om jeg ikke var noe mer enn et utskiftbart møbel.»
Han ble værende der lenge, men det var ingenting igjen for ham å si.
Så gikk han ut døren for siste gang, bærende på en eske fullpakket med de dyre klokkene hans, skjortene hans og alle rester av verdighet han hadde klart å beholde.
Margot flyttet til en annen stat for å bo hos søsteren sin, og selv om vi aldri prøvde å reparere de ødelagte delene av familien vår, fant hun i det minste motet til
