han allerede hadde iscenesatt hele denne konfrontasjonen i tankene sine. Han hadde forventet at jeg skulle skrike, hulke eller trygle om svar, slik at han kunne fremstille meg som hysterisk og bruke reaksjonen min til å unnskylde sin egen skam.
Men jeg gråt ikke, og jeg ropte ikke. I stedet gikk jeg stille inn på hovedsoverommet vårt, dro ut den tunge reisekofferten min og begynte å kaste klærne mine oppi den uten å bry meg om noe var brettet sammen.
Benjamin fulgte rett bak meg, med en stiv kjeve som
