Lily vokste, vokste også forskjellene.
Antrekkene hennes var ikke som de andre barna.
Ordene hennes kom tregere.
Hennes skritt tok mer innsats.
Og verden … var ikke snill.
“Hva er galt med henne?”
“Hvorfor ser hun slik ut?”
“Stakkars…”
Men moren sa alltid det samme:
«Du er den vakreste jenta i verden.»
Fem år gammel begynte Lily å legge merke til det.
Hviskingen.
Blikkene.
Stillheten da hun gikk inn i et rom.
En dag spurte hun endelig:
«Mamma … hvorfor er jeg annerledes?»
Moren hennes frøs til et sekund … så smilte hun
