et spørsmål ingen kunne svare på. Nå knelte det umulige foran henne og gråt.
Eleanor kunne knapt snakke.
«Ulykken …» hulket hun. «Vi ble fortalt at ingen overlevde. Vi gravde ned en tom kiste. Vi sørget over deg i tretti år.»
Richard så på Emily som om han fryktet at hun kunne forsvinne igjen.
«Jeg lette etter deg i ti år. Etterforskere, politi, sykehus … Jeg sluttet aldri å håpe.»
Daniels ansikt forandret seg umiddelbart.
Skammen forsvant.
Grådighet tok dens plass.
«Baby!» sa han plutselig og strakte seg etter Emilys midje. «Jeg
