med forlegenhet.
«Vær så snill, Emily», mumlet han og rettet på sin gullfargede Rolex. «I kveld teller. Styret er her. Investorene er her. Senatorer, administrerende direktører … og sjefen min.»
«Jeg vet», sa Emily lavt. «Det er derfor jeg kom. Jeg ville støtte deg.»
Daniel lo humorløst.
«Du forstår det ikke. Den kjolen …»
Han senket stemmen.
«Du ser ut som du hører hjemme blant cateringpersonalet.»
Ordene traff henne som et slag.
Det var ikke første gang han hadde fått henne til å føle seg liten.
Da de møttes, hadde Emily jobbet
