med fordi hun er redd,» sa Dan. «Ingen barn burde bære det alene.»
Paul kjørte en hånd gjennom håret. «Etter at moren hennes døde, lovet jeg henne at jeg skulle beskytte henne. Jeg ville ikke at hun skulle se meg mislykkes.»
«Hun trenger mer enn løfter,» sa Dan. «Hun trenger mat, hvile og en sjanse til å være et barn.»
Han nikket og ga endelig etter.
«Hva nå?»
Jeg ringte noen telefoner: til studieveilederen, til en nabo som jobbet i en matbank, til Lizies utleier. Dan dro og handlet dagligvarer
