Hver plutselige bevegelse gjorde henne anspent.
Da hun gikk, snudde jeg meg mot datteren min.
Jeg pustet lettet ut, beseiret, men stolt. «Greit. Ta henne med tilbake.»
Neste dag lagde jeg en ekstra porsjon pasta, nervøs mens jeg krydret kjøttet. Lizie kom tilbake og klamret seg til vesken sin. Ved middagen spiste hun opp alt, og ryddet deretter forsiktig av plassen sin ved bordet.
Dan spurte: «Alt i orden, Lizie?»
Hun nikket uten å se på ham.
Fredag hadde det blitt en del av rutinen vår: lekser, middag, farvel. Hun
