sykehuset – utmattet, blek, knapt i stand til å bevege seg, men likevel smilende som om hun hadde fått hele verden.
«Lov meg at ingen vil skade ham,» hvisket hun.
Jeg lovet.
Jeg ante ikke hvor feil jeg ville ta.
Noen dager senere ble jeg sendt ut av byen på jobb. Jeg ville ikke dra. Valeria var svak, hadde smerter, og babyen trengte konstant pleie. Men moren min og søsteren min insisterte på at de ville hjelpe.
«Gå uten bekymringer», sa moren min. «Vi ordner alt.»
Så jeg dro – i tillit
