Slutt å bekymre deg.»
Jeg ville tro henne.
Men noe føltes ikke riktig.
På den fjerde dagen kom jeg tilbake tidlig uten å fortelle det til noen.
Leilighetsdøren sto litt på gløtt. Inne var luften iskald. Moren og søsteren min sov under tepper, omgitt av matrester og søppel.
Det var ingen tegn til omsorg – ingen varm mat, ingen rene klær, ingenting forberedt for en nyfødt.
Så hørte jeg det.
Et svakt skrik.
Jeg løp til soverommet.
Valeria lå bevisstløs. Santiago lå ved siden av henne, feberaktig, utmattet, gråt knapt lenger.
