gikk inn sammen, selv om ingenting ved dem føltes forbundet lenger. Bare tre personer som beveget seg i samme retning, bare bundet av det som var i ferd med å bli ugjort.
Rettssalen føltes kaldere enn utenfor, stillheten var tung av forventning. Dommeren satt klar og bladde gjennom dokumenter med øvd distanse.
Daniel snakket først, stødig og kontrollert. Han presenterte skilsmissen som gjensidig, ren, uunngåelig – to voksne som bare gikk videre. Ingen skyld. Ingen konflikt.
Emily lyttet uten å reagere.
Da det var hennes tur, snakket hun like rolig. «Ja,
