egne skader til de ble permanente.
«Jeg trodde det var midlertidig», sa han til meg en gang. «Så så jeg opp, og jeg var femti.»
Det var ingen bitterhet i stemmen hans.
Bare sannhet.
Vi begynte å snakke. Sakte. Forsiktig.
Da jeg tilbød meg å hjelpe, nektet han.
Så jeg kalte det ikke hjelp.
Jeg inviterte ham inn i arbeidet mitt.
Ett møte. Betalt. Uten forpliktelser.
Han kom motvillig. Ble lenger enn han hadde planlagt.
Fordi han så ting ingen andre så.
«Du gjør det tilgjengelig», sa han til teamet
