kunne jeg se moren min klappe entusiastisk, Tyler ble med med ekte smil. James ga dempet applaus. Farens hender kom sammen nøyaktig tre ganger, minimumskravet for anerkjennelse.
Likevel hadde de kommet. Det måtte bety noe.
Etter seremonien navigerte jeg meg gjennom mengden mot dem, pulsen min raste av en forvirret blanding av håp og frykt. Moren min nådde meg først og trakk meg inn i en parfymeduftende omfavnelse.
«Jeg er så stolt av deg», hvisket hun heftig. «Så, så stolt.»
Tyler ga meg en klossete, men oppriktig klem. «Bra jobbet,
